Vent litt. Har bare glemt en ting.

Mannen som småløper over steinhellene på det nyklipte gresset, bortover mot stuedøra i den hvite villaen som ligger der så perfekt plassert helt i vannkanten ute ved Sandvigen på Hisøy, heter Svend. Han har glemt pulsklokka inne. En viktig dings for den perfekte starten på turen til jobb. Jeg sitter igjen og venter i treprammen «Lotta». Vi skal ro til jobb. Eller mer riktig, Svend skal ro til jobb. Jeg sitter på. Svend sitter sjelden på. Han liker å gjøre jobben selv. Selv når kona Ann-Kari suser forbi i riben, velger han standhaftig åra. Han ror i jevnt, raskt tempo over bølgene, og sender et nikk og et bredt smil til Ann-Kari. Akkurat det med å hilse når du ror, er litt komplisert blir jeg fortalt. Du har valget mellom å stoppe roingen, eller kun nøye deg med et nikk.

Problemene blir mindre

Dette gir meg mosjon. Hadde jeg villet kjørt fort til byen, hadde jeg tatt en av båtene våre. Men dette er noe annet. Du er et helt annet sted når du ror. Her fremstår problemene litt mindre enn da jeg startet. Og så gir det naturopplevelser, poengterer Svend og tar noen harde tak for å unngå å ro rett i bøyen fremfor oss.

All snakkingen får han ut av kurs. Han er vant til de 30 minuttene alene før jobb. Han og tankene. Han og selene som følger etter båten, og hegra som flyr krokhalset over som for å hilse den stille roeren god morgen. Bedre start på dagen i ingeniørfirmaet Stable, som ligger i 4.etasje i Eurekabygget i sentrum, kan han ikke få. Snart skal han sitte på kontoret sitt, med utsikt utover den veien han kom. Persiennen har han demontert fra vinduet sitt. Han liker ikke å stenge verden ute.

Laget seng til adelige

Her, på kontoret i det glade kontorfellesskap med flere andre gründere, sitter han blant mekaniske konstruksjoner den vanlige levende ikke kan forstå at noen har tenkt ut. Kanskje venter en ny mail i dag med en bestilling. Tidligere har han hatt en adelig kjøper sør i Europa. En som ønsket å oppgradere yachten sin så hans sjøsyke kone kunne trives bedre ombord. Han har reist til både Stillehavet og havnebyen Auckland i New Zealand for å montere båtsenger som gjør at du ligger uberørt av bølgebevegelsene. Og sånn går dagene for Svend.

Når han møter disse kundene, er det ingen som vil tro på ham når han forteller at han ror til jobb nesten hver dag, hele året. I sludd og motvind. I minus- og plussgrader. Kontrasten er for stor. De skjønner ikke at en ingeniør med sans for alle tekniske finesser kan velge å ikke benytte seg av noe motordrevet på vei til jobb. Når han har tre andre båter med motor på brygga hjemme.

Svend ror litt mer mot venstre. Han holder seg langs land. Her går strømmen. Ro-ruta er ikke tilfeldig. Den er nøye kalkulert hvor det er mest medstrøm.

Ingeniør-hodet mitt tar aldri ordentlig fri. Jeg er alltid innom en eller annen fundering eller aha-opplevelse på veien, sier han og ler.

Løsninger kommer til syne

Jeg sitter faktisk og tenker på i blant, at jeg kunne montere et sånn slide-sete her, så jeg hadde fått brukt beina også når jeg ror. Ikke bare overkroppen, sier Svend og puster tungt.

Men ikke mer oppgradering av denne jolla. Den er som den skal være. Pusset og lakket tre. Litt vann i bunn som må øses ut i blant. «Lotta» er perfekt. En jording til livet. Og tankene.

Når Svend ror, kommer mange løsninger til syne. Det hele startet med et biljardbord. Så utviklet han det til seng. Nå har han blitt spurt om å konstruere en vinkjøler som holder flaskene ombord i ro. Solseng på dekk. Og så nå, det aller siste – en stabilisert båre til sykebilene, slik at pasienten blir holdt helt i ro uten bevegelse selv om det skulle være aldri så svingete veier.

Får med seg bylivet

Vi er fremme i Pollen. Selv om Svend kunne fortøyd på brygga ved kontoret, velger han å legge den her. Så han kan se litt av bylivet før og etter jobb. Kjøpe seg en is før han ror hjem til middag. Han synes flere burde bruke båt til jobb. Når de først bor i en sjøfartsby.

For meg er det viktig med naturopplevelsen for å være et fornøyd menneske. Og så må jeg holde meg i form. Jeg sykler mye, og da Ann-Kari en dag så på meg og spurte om jeg ikke skulle begynne å trene overkroppen også, startet jeg å ro, sier Svend og ler.

Det er fem år siden. Heldigvis liker han å slite. Han har selvdisiplin så det holder. Han liker å jobbe. Og han liker å nyte i fritiden. Da inviterer han gjerne kontorfellesskapet på hjemmelaget steinovnsbakt pizza i «furtebua». Her får han ha alt krimskramset sitt. Antikviteter og gammelt verktøy. Det henger der som en kontrast til high-tec-installasjonene han skaper.